Kongen har i statsråd 13.09 2019 fastsatt at lovendringene i barneloven § 35 skal tre i kraft fra 01.01 2020. Lovendringene ble vedtatt i 2017 (Prop 161 (2015-2016) Endringer i barnelova mv (likestilt foreldreskap). Det tok 3 år fra vedtagelse til ikrafttredelse, hvorfor tok dette så lang tid?

 

Høyesterett har kommet med en ny dom om barn, mor og far og flytting.

  • Er fars kontakt med barnet blitt langt mindre viktig igjen?

  • Er det noe han kan gjøre for at det ikke skal skje?

  • Er motsatt mors behov blitt langt mer viktig enn barnets behov, igjen?

Høyesterettsdom tilsier dette.

De skriver at «Sjølv om sjeldnare kontakt med far vil vera eit tap for borna, ligg forholda godt til rette for at dei kan oppretthalde ei god og sterk tilknyting også etter ei flytting fra Norge til Italia».

Tror de på dette selv eller mangler de fullstendig innsikt i virkeligheten?

 

Uansett - er slike dommere egnet til å dømme i saker om barn, selv om de kan skrive på nynorsk?

Vi har andre dommer som er i samme gate, hvor dommerne lar mødre flytte med barnet langt fra far rundt om i Norge. Dette til tross for at det er offisiell norsk politikk at barn trenger omsorg fra både mor og far.

 

Sakkyndige er en viktig del av at dette kan skje, men ingen bryr seg!

  • Er dommerne og sakkyndige i ferd med å gå ut på dato eller har det skjedd for lengst?

  • Er det noe man kan gjøre for å avhjelpe dette?

  • Har de mistet barnets beste av synet, i frykt for at mor skal bli lei seg, eller at hun aldri vil gi seg, så da gir de henne like gjerne hovedomsorg for barnet, slik at det blir «fred» (barnet mister mye eller all kontakt med far og hans familie, og må vokse opp med en egosentrert mor, men det er ikke så farlig?).

 

Det finnes også fedre som driver med det samme, men siden det ikke er så mange av dem som har hovedomsorg for barn, så skjer dette sjeldnere, men problemet er akkurat det samme! Det finnes fine mødre, det finnes fine fedre. Det de har til felles er at de sørger for at barnet deres har god kontakt med dem begge, de flytter ikke langt avgårde fra den andre forelderen uten enighet!

Flytting med felles barn er nemlig så si aldri begrunnet i at barnet trenger å flytte. Hvorfor er det da slik at norske dommere fortsatt lar en forelder frarøve barnet kontakten med den andre forelderen?

 

Bør ikke snart det norske Stortinget sette en stopper for denne galskapen?