Myte: «Delt fast bosted prioriterer foreldrenes rettigheter på bekostning av barnas beste»
Det primære hensynet bak delt bosted og foreldreansvar er fordelene dette gir til barn. Mer enn 40 års samfunnsvitenskapelig forskning har dokumentert en økende konsensus om at i de aller fleste tilfeller scorer barn oppvokst med delt fast bosted og tilnærmet lik omsorgstid betydelig høyere på nesten alle indikatorer på barns velvære og helse enn de som er oppvokst med én forelder. Nielsen (2014); Baude (2016); Bauserman (2002 & 2012)
Myte: «Delt fast bosted gagner ikke barn når foreldrene er i konflikt med hverandre»
Selv når det er konflikt mellom foreldrene, er ordninger med delt ansvar og bosted bedre for barn enn eneforsørgelse målt på atferdsmessig, emosjonell, fysisk og akademisk velvære, og er relatert til at barn har et bedre forhold til foreldrene og besteforeldrene. Kvaliteten på foreldre-barn-forholdet er en bedre prediktor for barns langsiktige utsikter enn konflikt mellom foreldrene.
Fabricius & Leucken (2007); Nielsen (2017 & 2018); Harmon, et al. (2022); Fabricius & Suh (2017)
Myte: «Felles foreldreskap gir ikke bedre resultater for barn; det er bare en korrelasjon»
Mens familier som velger felles foreldreskap kan ha andre egenskaper som hjelper barn å lykkes (høyere inntekt, høyere utdanningsnivå, mindre konflikt), er det nå klare bevis på at delt fast bosted og foreldreansvar i seg selv, og ikke bare disse andre egenskapene, bidrar til barns helse og velvære. Bevis for dette kommer fra land der felles foreldreskap er vanlig på tvers av sosioøkonomiske divisjoner, og også fra avanserte statistiske analyser som tillater måling av effekten av felles foreldreskap i longitudinelle studier hvor det kontrolleres for konkurrerende faktorer.
[Braver & Votruba, 2018]
Myte: «Delt bosted og foreldreansvar er ikke egnet for spedbarn og småbarn»
Små barn utvikler primære tilknytninger til mer enn bare én person. Sterke, sunne foreldre-barn-forhold trenger vedvarende og hyppig kontakt, inkludert omsorg på dagtid og natt. Å begrense spedbarn og småbarn fra overnattinger med kjærlige foreldre er uforenlig med det vi vet om utviklingen av meningsfulle foreldre-barn-relasjoner i de første årene av livet. Det er ingen vitenskapelig støtte for påstanden om at spedbarn og småbarns overnatting med sine fedre er skadelig eller forstyrrer deres tilknytning til sine mødre. Warshak (2014 & 2018); Nielsen (2014); Fabricius & Suh (2017); Fabricius (2022)
Myte: «Felles foreldreskap undergraver barns sikkerhet ved at de må pendle mellom to hjem»
Selv om det å ha to hjem noen ganger forårsaker ulemper, har forskning vist at dette ikke er skadelig for barn, og det hindrer dem heller ikke i å utvikle sterke relasjoner med begge foreldrene. Det er vist at overnattinger, til og med like mange overnattinger hjemme hos begge foreldrene, var til fordel for de langsiktige mor-barn- og far-barn-relasjonene." Fabricius & Suh (2017); Fransson et al. (2018); Warshak (2014)
Myte: «Delt fast bosted og foreldreansvar er ikke nødvendig fordi det som er viktig er kvaliteten og ikke mengden tid med hver forelder»
Kvaliteten på foreldretiden er selvfølgelig viktig. Men mengden foreldretid er også viktig for barns helse og velvære. Forskning viser at fordeler for barn oppstår fordi begge foreldrene er betydelig involvert i vanlige, daglige foreldreoppgaver, ikke bare helg og ferietid. Barn fortolker mengden samvær som et uttrykk for at forelderen bryr seg. Derfor øker barns utbytte gradvis med samværstiden til foreldrene nærmer seg likestilt samværstid. Fabricius & Suh (2017); Fabricius (2020 & 2022)
Myte: «Felles foreldreskap gjør barn lettere utsatt for overgrep»
Det er ingen vitenskapelig dokumentasjon som støtter denne uttalelsen. Lover med felles foreldreansvar og samværstid som rettsnorm tar høyde for at denne typen omsorgsløsninger ikke er i barnets beste-interesse når det foreligger en historie med familievold og misbruk. I stater der delt fast bosted er innført som rettsnorm er det ingen økning i tilfeller av mishandling av barn. (“Child Maltreatment 2020” U.S. Department of Health and Human Services Administration for Children and Families, p. 30.) Fabricius (2020)