Vi ser det så altfor ofte: Det er viktigere at foreldre får beholde barna, enn at barna har det bra.
Det offentlige har et særlig ansvar. Mange personer i offentlige etater som arbeider med barn, ser resultatene av mishandling og overgrep. De kan melde fra og derved forhindre nye overgrep. Men det kommer nesten ingen bekymringsmeldinger fra noen. Det er veldig sjelden noen tør å sette spørsmålstegn ved foreldrene eller hjemmemiljøet. Selv legene melder ikke fra. Det er fortsatt bare et lite mindretall som reagerer ved tegn på omsorgssvikt eller vold. De fleste barn som kommer inn på sykehus med tegn på filleristing, bruddskader eller apati, sendes tilbake til sine overgripere.
Ofte skjuler man seg bak taushetsplikten. Men i slike saker må jo barnets liv og helse komme foran alt.
Les journalist Anne Elisabeth Andersens kronikk i Aftenposten 24.8.09 her