Tekst: Even Stormoen og Rune H. Rækken
Menneskerettsbruddene som Norge gjentatte ganger er blitt felt for i Strasbourg knytter seg til spørsmål om barnevern. Men ofte er norske domstolers håndtering av foreldretvister mellom alminnelige omsorgsdyktige foreldre uten involvering av barnevernet også problematisk i forhold til menneskerettene. Særlig gjelder dette når den ene forelderen flytter felles barn uten den andre forelderens samtykke.
Retten til respekt for familielivet gjelder både for barn og foreldre. Dette er en menneskerett etablert i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). FNs barnekonvensjon slår fast at staten plikter å respektere barnets rett til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldre på et regelmessig grunnlag også om de bryter samlivet. Når barneloven og domstoler gir den ene forelderen rett til å flytte langt unna med felles barn fra en annen omsorgsfull forelder uten dennes samtykke, mener vi det kan være problematisk ift. EMK og FNs barnekonvensjon. Begge konvensjoner er en del av norsk lov og skal ifølge menneskerettighetsloven gis forrang ved motstrid med nasjonal lovgivning.
Barneloven har ført til at omlag ¾ av norske barn med foreldre som ikke bor sammen står i en utsatt rettsstilling, fordi de ikke har delt bosted. Når det ikke er delt bosted gir loven den ene forelderen rett til å ta de viktige avgjørelsene om barna alene. Mange bostedsforeldre bestemmer alene å flytte felles barn langt avsted innenlands. Dette kan de gjøre uavhengig av grunn, uten den andre forelderens samtykke og uavhengig av om det er til barnets beste.
Høyesteretts dom senker i praksis terskelen for å flytte felles barn også til utlandet uten den andre forelderens samtykke. Hvis foreldrene ikke er enige om flytting og saken bringes inn for domstolen, gjøres det en ordinær «barnets beste»-vurdering. Høyesteretts dom er den første av sitt slag og setter en kritikkverdig presedens.
Høyesterett trakk konklusjonen at det var til barnas beste å bli flyttet til Italia, som er det opprinnelige hjemlandet til forelderen med hovedomsorgen. Barna vil da i praksis miste all mulighet for fortsatt regelmessig omsorg fra den andre forelderen, som de har nær tilknytning til. Denne forelderen karakteriserte Høyesterett selv som en alminnelig god omsorgsperson. Dommerne har i denne saken satt bostedsforelderens interesser foran barnas beste. Dette skjer ofte i Norge.
Høyesterett fremholder at det gjøres en «bred fremtidsrettet vurdering», men det legges avgjørende vekt på bostedsforelderens økonomiske situasjon med høyt lån på sin enebolig. Videre på sakkyndiges vurdering om at hovedsomsorgsforelderen følte seg ensom og uten støtte i Norge, noe som i fremtiden ville kunne innebære risiko for depresjon og redusert omsorgsevne.
Det er enkelt å følge de rettslige styringsbøyene som Høyesterett redegjør for i denne saken. Men når de fem høyesterettsdommerne skal utøve skjønn, går det riktig så galt. Høyesterett påtar seg i praksis å gjøre et livsvalg for barna på fem og seks år. Barna har trivdes i sitt nærmiljø, med både mor og far, halvsøsken, besteforeldre, annen familie og venner. Høyesterett velger ikke den trygge status quo-løsningen i Norge, men satser på en ny hverdag for barna i Italia. Istedenfor å velge to gode foreldre, så valgte Høyesterett én forelder for barna. Verdien av best mulig samlet foreldrekontakt og det å beholde begge foreldre som hverdagsressurser fikk underordnet betydning.
Dessverre har gjeldende barnelov sentrale bestemmelser som skaper konflikt istedenfor å stimulere til samarbeid. Barnepsykologer er enige om at konflikt mellom foreldrene ikke er bra for barna. Ca. 2700 foreldretvister i retten i året (19 % av innkomne saker til tingretten) vitner om en barnelov som har mislykkes på viktige områder. Taperne er barna. De fleste foreldre lever lykkelig uvitende om hvordan loven og rettspraksis vil ramme barna deres og dem selv den dagen samlivsbruddet inntreffer.
Barneloven og praktiseringen av denne har ført til at den ene forelderen som oftest alene får makten til å ta de viktige avgjørelsene i barnas liv etter samlivsbrudd. Den andre forelderen har lite den skulle ha sagt, noe som skaper makt og avmakt, legger til rette for maktmisbruk hos den ene og frykt for å miste samvær hos den andre. Mangelen på likeverdig foreldreskap fører ofte til uheldig posisjonering i bruddfasen og konflikt.
For Stortinget bør høyesterettsdommen være en alvorlig vekker om hvordan barneloven slår ut. Stortinget må ta ansvar for å endre en lov og et regime som legger opp til at det skal velges mellom to gode foreldre når barnet kan beholde begge. Likeverdig foreldreskap gjennom delt bosted og lik botid som normativt utgangspunkt i barneloven vil gi gunstigere løsninger for barna. Det vil stimulere til bedre samarbeid mellom foreldrene. Regjeringen har mottatt Barnelovutvalgets forslag til ny barnelov, men Stortinget bør på flere områder gå lenger enn hva utvalget foreslår. Norske barn og foreldre vil være tjent med en barnelov som sikrer likeverdig foreldreskap, men det vil ikke utvalget oppnå med sitt lovforslag.
F2F har fremmet et lovforslag som vil skape mer likeverd, mindre konflikt og bedre mulighet for barn til å vokse opp med begge foreldre. Vi mener utgangspunktet i den nye barneloven bør være delt bosted og lik botid.
(Kronikken er en lettere omarbeidet versjon av F2Fs kronikk i Dagbladet 25. juni 2020).