Flytting kan frata barn rettigheter

Barneombud Inga Bejer Engh er kritisk til bestemmelsen i barneloven om at forelderen med hovedomsorgen kan flytte felles barn mot den andres samtykke, slik at samværet forhindres.

 

Barneombud Inga Bejer Engh[1].jpg«Det kan sette barn og samværsforeldre i en fryktelig vanskelig situasjon, hvor de blir fratatt viktige rettigheter, det er det ikke tvil om», understreker Bejer Engh.

Hun opplever også samværssabotasje som et stort problem som det må tas grep mot.
- Vi må ha et regelverk som tar tak i problemene når barn fratas retten til samvær med en av foreldrene, sier hun.

 

Tekst: Even Stormoen

Regjeringen har oppnevnt et Barnelovutvalg som etter mandatet skal modernisere barneloven, og du har gitt ditt innspill. På hvilke områder av barneloven mener du det er størst behov for en modernisering?

- Vi er opptatt av at språk, begrepsbruk og struktur må forenkles og moderniseres, fordi det må være et mål at loven skal kunne brukes og være forståelig både for barn og foreldre. I gjeldende barnelov brukes mange ord og begreper som er unødvendig kompliserte og vanskelig å forstå, for eksempel «fast bosted», «delt bosted» og «foreldreansvar». Det er også viktig at barnas rettigheter er lett tilgjengelige. Det må videre klargjøres når barn har selvbestemmelsesrett og når de bare har medbestemmelsesrett. Det kan oppstå en del konflikter mellom barn og foreldre f.eks. når det gjelder spørsmål om bankkort, flytting hjemmefra og utlegging av private bilder på sosiale medier.

Utvalget skal gjennomgå barns rettigheter, spesielt i et internasjonalt perspektiv. Hvilke utfordringer vil du fremheve i norsk barnelov, rettsapparat og forvaltning i lys av de forpliktelser Norge har basert på Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs barnekonvensjon?

- Vi har spilt inn at de fire hovedprinsippene i FNs barnekonvensjon bør fremheves på en helt annen måte i barneloven. Det må komme klart frem at prinsippene gjelder alle deler som barneloven berører. Sentralt er artikkel 2 om ikke-diskriminering, artikkel 3 om barnets beste, artikkel 6 om barnets rett til optimal utvikling og artikkel 12 om barnets rett til å bli hørt. Loven, og tolkningen av den, må i mye større grad reflektere at disse artiklene gjelder som norsk lov og skal gjennomsyre barneloven. Barnekomiteen er tydelig på at det må være den individuelle situasjonen for hvert enkelt barn som danner utgangspunkt for de vurderinger som gjøres i enkeltsaker etter loven. Vi må i mye større grad tydeliggjøre de internasjonale forpliktelsene Norge har etter barnekonvensjonen på området.

Både Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs barnekonvensjonen har forrang foran norsk lov og pålegger staten et ansvar for å sikre barnas samvær med sine foreldre. I barneloven er dette foreldrenes ansvar, og i Norge er fortsatt ikke samværsretten rettsbeskyttet. Hva mener du staten bør gjøre for å hindre samværssabotasje?

- Barneombudet ser det som en stor utfordring at barn blir forhindret fra samvær med den ene av foreldrene sine. Det må gjøres grep mot samværssabotasje. Men vi er usikre på hvordan det kan løses og hvilke virkemidler som er til det beste for barn. Tvangsgjennomføring av samvær er heller ikke noen god løsning for barn. Barneombudet påpeker problemer, feil og mangler, men driver ikke utredningsarbeid. Det er avgjørende at Barnelovutvalget og departementet samler inn kunnskap om hva som kan rette opp i dette og hva som er bra for barna. Dette må utredes godt for å lage et regelverk som tar tak i problemene dersom barn blir fratatt retten til samvær med en av foreldrene, f.eks. fordi avtaler ikke blir etterlevd.

Gjeldende barnelov har ført til at bare ca. 25% av barna med foreldre som ikke bor sammen har delt bosted. Ca. ¾ eller 200 000 barn står i prinsippet i en rettsstilling der de risikerer at den ene av foreldrene alene kan beslutte å flytte dem hvor som helst innenlands, uavhengig av grunn, uavhengig av den andre forelderens samtykke og uavhengig og av om det er til barnets beste. Dette gjelder også når begge foreldrene er omsorgskompetente. F2F mener dette skaper en relasjon av makt og avmakt, det legger til rette for maktmisbruk og frykt for å miste samvær med egne barn. Hvordan kan en modernisering av barneloven beskytte samværsretten, motvirke flytting av felles barn dersom mor og far ikke er enige, samt redusere faren for konflikt mellom foreldrene og stimulere bedre til samarbeid?

- Akkurat denne bestemmelsen om at den forelderen som har hovedomsorgen kan flytte til en annen del av landet, slik at samværet med den andre forelderen ikke kan etterleves, kan slå fryktelig uheldig ut for barnet. Jeg har vært borti en del tilfeller der barnet bor fast hos mor, og har hyppig samvær med far, og så flytter mor til en annen del av landet, slik at samværet med far ikke kan fortsette. Det er ikke tvil om at dette kan sette barn og foreldre i en fryktelig vanskelig situasjon, der de blir fratatt rettigheter. Vi bør se  på ordninger som sikrer barnet en rett til å være sammen med forelderen som det skal ha samvær med. Jeg har ikke noe svar på hvordan man skal løse det, men jeg er helt enig i at dette er en utfordring. Når det berører så mange, så er det noe departementet må se på. Her må det utredes hvilke ulike tiltak man kan iverksette og hvilke konsekvenser det vil få for barn.

Du begrunner i innspillet til Barnelovutvalget din motstand mot delt bosted som norm i barneloven med at «det ikke foreligger forskning som viser at en bestemt løsning er best for alle barn». Hvilken forskning og kunnskapsgrunnlag baserer barneombudet seg på?

- Forskningen er motstridene. Noen sier det ene, noen det andre. Vi baserer vårt standpunkt blant annet på Folkehelseinstituttets kunnskapsoppsummering fra 2017, som sier at det er noen svakheter ved studiene. Vi mener at delt bosted ikke kan være hovedregel, fordi vi er engstelig for at hensynet til barnet og hva det enkelte barn har behov for i det daglige ikke vil få nok fokus.  Vi er ikke uenige i at for veldig mange barn er delt bosted en god løsning. Men for noen barn kan det være belastende.

Mener du at en er mer sikret at det tas sterkere hensyn til det enkelte barn der det er fast bosted, slik at den ene forelderen alene tar de viktige avgjørelsene om barnets omsorg, istedenfor at begge foreldre har lik myndighet gjennom delt bosted?

- Nei, dette dreier seg om det rettslige utgangspunktet i lovteksten. Vi mener at ordningen i dag, der foreldre står mer åpent i valget mellom delt bosted og fast bosted, bedre sikrer en vurdering av barnets beste.

Retten kan ifølge barneloven bare dømme delt bosted i særskilte tilfeller, og dette praktiseres derfor nesten aldri, selv om begge foreldre er omsorgskompetente. Hvis foreldrene er uenige, så ender den ene forelderen opp med avgjørelsesmyndigheten alene.

- Alle foreldre står fritt til å bestemme delt bosted. I utgangspunktet er det avtalefrihet på dette. De som ikke blir enige, kan ende opp i domstolen. Og da har vi ment at dagens utforming bedre tar hensyn til det enkelte barn når retten tar stilling til om det skal være delt bosted, eller fast bosted hos den ene av foreldrene. Men jeg har sett saker der domstolene dømmer til delt bosted selv om foreldrene ikke er blitt enige om det.

Mange vil mene at avtalefrihet mellom foreldre som skiller lag eller ikke bor sammen er en illusjon når den ene av foreldrene i de aller fleste tilfeller ikke har reell mulighet til ende opp med innflytelse på større avgjørelser i barnets liv, som hvor barnet skal bo, skole, barnehage o.l. Hva er din refleksjon rundt dette?

- Jeg vet ikke nok til å si hvordan det bakenforliggende regelverket virker inn på dette med avtalefrihet, om det er slik at den ene av foreldrene sitter med jokeren hvis saken ender opp i retten?  For meg vil det bare være spekulasjon å tenke at den ene forelderen har forrang fremfor den andre dersom domstolen skal avgjøre spørsmål om fast bosted. Men jeg ser at en del foreldre ikke blir enige, og det kan gå utover barnas helse og fungering. Alle forhold som kan bidra til at foreldre på et tidlig stadium klarer å bli enige om hva som er best for barnet og deres familie, er positivt. Man må snakke med foreldre som ikke har klart å bli enige for å kartlegge årsaker til dette for å finne frem til fellesnevneren for dem som klarer å finne frem til gode løsninger.

Ved samlivsbrudd er det ifølge Barneombudets egen plakat barnas ønske at foreldrene «skal bo i nærheten av hverandre»  og at «barna skal få beholde sitt gamle nærmiljø». Ser du noen problemer der den ene forelderen alene kan bestemme at barnet skal flyttes uten den andre forelderens samtykke?

- Det er alvorlig og utfordrende at mor eller far kan flytte langt unna bare ved å varsle, det er ikke tvil om at dette kan frata barn grunnleggende rettigheter til samvær med begge foreldre.

Da Domstolkommisjonen la frem sin rapport 1.10.19 uttalte du at kompetansen hos dommere når det gjelder barns utvikling og omsorgsbehov er altfor varierende rundt om i Norge i dag. Hva bør gjøres for å styrke dommeres kompetanse i foreldretvister?

- Det er viktig at dommere som skal behandle barnesaker har god kompetanse om barn og deres behov. Det innebærer at dommere må ha god og oppdatert kunnskap om barn, barns utvikling og nyere forskning. Dette krever et robust fagmiljø, noe som er vanskelig å få til i de mindre domstolene. Hensynet til at vi må få bedre avgjørelser for barn har vært et viktig element for å gjøre noe med strukturen i domstolen.

I foreldretvister er én sakkyndig alene ofte den avgjørende premissleverandør for dommeres beslutninger. Hvordan kan man styrke og kvalitetssikre fagligheten i sakkyndiges bidrag?

- Sakkyndigrapporten etter barneloven er det ingen etterkontroll på, slik som det er for sakkyndigrapporter i barnevernssaker. Vi har derfor flere ganger fremmet forslag om at vi også må ha barnesakkyndig kommisjon inne som etterkontrollør også for sakyndigrapportene i barnelovssaker. Det er vi glad for at departementet nå har fulgt opp og ser ut til å innføre. Dommere bør selv også påse at den sakkyndige har ivaretatt hensynet til kontradiksjon ved utarbeidelsen av rapporten, og våkent følge med på de premissene den sakkyndige bygger sine konklusjoner på. Når det gjelder de faglige vurderingene og metodene som er brukt, er det viktig med en kontrollerende instans som kjenner det barnefaglige arbeidet godt. Her vil innføring av en etterkontroll fra barnesakkyndig kommisjon spille en viktig rolle. Dommerne vil ikke alltid klare å se om metodebruken er god og hvordan arbeidet er fulgt opp rent faglig.  Jeg mener også at mye av det arbeidet sakkyndig gjør i meklingsprosesser bør skriftliggjøres.

I Norge er ca. 19 % av de innkomne sakene til tingrettene foreldretvister. Hvordan mener du at barneloven og systemet rundt bør endres for å redusere antallet?

- Det bør settes av mer midler til familievernet. Familievernet bør få en bredere og tyngre rolle, og det bør være flere obligatoriske meklingstimer. Man bruker veldig mye ressurser når stevning og tilsvar er tatt ut. De store ressursene settes jo først inn når saken kommer til domstolen, og foreldretvister utgjør en veldig stor andel av domstolenes sivile portefølje. Tilgang til veiledning fra psykolog får foreldre ofte først etter at det er tatt ut stevning, og disse prosessene vil ofte øke konfliktnivået, snarere enn å dempe det.

Barna bør også få bedre muligheter til å uttale seg til familievernet upåvirket av foreldrene. Barn er ofte lojale og kan ha vanskeligheter med å si noe annet enn det foreldrene ønsker. Barn bør også ha muligheten til å henvende seg til familievernet etter at en avtale er inngått, dersom de føler at ordningen ikke fungerer godt for dem.

Er foreldrefiendteliggjøring et problem i dag? Hva mener barneombudet at må gjøres for å forebygge det? Hvordan mener du saker med foreldrefiendtliggjøring bør håndteres?

- Alle vi som har behandlet foreldretvister i retten er klar over at foreldrefiendtliggjøring forekommer. Vi må være villige til å ansvarliggjøre den parten som vi opplever som negativt innstilt til den andre forelderen for å finne ut hva som ligger til grunn for det. En tett dialog med partene kan avdekke misforståelser. Ofte har de aldri satt seg sammen for å prate om problemene og mistilliten til hverandre.

Hoveddelen av moderne forskning viser at barn er tjent med regelmessig omsorg fra både mor og far, og at begge foreldre fortsetter som hverdagsressurser også etter samlivsbrudd. Hva har Barneombudet spilt inn til  Barnelovutvalget som kan bidra til å styrke barnas omfang av samvær med sine samværsforeldre?

- Vi er enig i at mange barn kan få problemer både i barndommen og i voksenlivet pga. lite kontakt med en av foreldrene. Men vi har ikke gitt noen konkrete innspill til Barnelovutvalget på styrking av samvær, og vi har ikke kommet med noen løsninger på dette, for vi har ikke lyst til å foreslå noen tiltak uten at dette er kunnskapsbasert. 

 

Artikkelen er hentet fra F2F Magasinet nr. 2 2020
​Les hele her: