Innspill under pkt. 9 om deling av kostnader til overnatting ved samværsreiser:
I gjeldende barnelov er det uavklart hvorvidt kostnader til nødvendig overnatting ved samvær skal deles mellom foreldrene. I gjeldende rundskriv fra BLD av 18. desember 2008 gis dette tema følgende omtale:
«I enkelte tilfeller kan reiseveien mellom samværsforelders bosted og bostedsforelders bosted være så lang at det er nødvendig med overnatting. Verken loven eller forarbeidene tar opp dette spørsmålet, og det er heller ikke avklart gjennom rettspraksis. Det er derfor opp til foreldrene å bli enige om hvorvidt utgifter til overnatting skal deles. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan saken bringes inn for forliksrådet.»
Det er vanskelig å tenke seg at departementet skal ha ment at det ikke er hjemmel for at kostnader ved nødvendig overnatting ved samvær ikke skal deles siden en tydelig anbefaler at saken kan bringes inn for forliksrådet dersom foreldrene ikke blir enige. Dersom det ikke hadde vært hjemmel for å dele kostnadene, ville det ha vært misledende å fremstille forliksrådet som instans for avgjørelse om hvordan denne type kostnader skal deles mellom foreldrene. Etter det en kjenner til er det ikke kommet rundskriv som endrer på dette de siste 11 årene.
Imidlertid kom det i september 2019 en dom fra Borgarting lagmannsrett der spørsmålet ikke settes på spissen, men der vurderingen er som følger:
«Når det gjelder oppholdsutgifter under gjennomføringen av samvær i Norge, er lagmannsretten sterkt i tvil om barneloven § 44 hjemler en adgang for retten til å fastsette fordelingen av slike utgifter mellom foreldrene.»
I dagens barnelov er ordinært samvær fastsatt til annenhver helg og en ettermiddag i uka med overnatting. Når bostedsforelderen velger å flytte langt bort med felles barn, så vil det ofte påføre samværsforelderen økte kostnader i form av reisekostnader, men også når overnatting for samværsforelderen knyttet til gjennomføring av samvær er nødvendig eller naturlig. Det er uheldig at det er uavklart hvorvidt det er rimelig at kostnadene også ifm. nødvendig overnatting skal deles, for det vil fordele kostnadene ulikt mellom foreldrene, og det kan også bli en kime til konflikt fordi det blir skjevt og fordi det er uklart.
Siden bostedsforelderen etter barneloven er gitt en kategorisk rett til å flytte innenlands med felles barn, og når dette ofte i tillegg til å redusere samværsforelderens muligheter til samvær også vil medføre økte kostnader for samværsforelderen, så bør barneloven sette en norm som innebærer kostnadsdeling mellom foreldrene etter en fastsatt nøkkel. Dekning av kostnader til overnatting vil også kunne gjøre det økonomisk lettere for en samværsforelder å gjennomføre samvær, noe som i en normal situasjon med omsorgskompetente foreldre vil være til barnets beste.
Både samværsforelder og bostedsforelder bør ta ansvar for å dekke disse kostnadene, noe som vil være i tråd med prinsippet om deling av kostnader forbundet med selve reisen, slik det er etablert i gjeldende barnelov (fortrinnsvis på basis av samme brøk som legges til grunn for deling av reisekostnader).
Deling av kostnadene bør være hovedprinsippet uavhengig av hvem som flytter, fordi hovedpoenget er å ta hensyn til barnets behov og interesse for samvær med begge foreldrene, et mål som vil understøttes ved deling av kostnadene.
Loven bør fremheve at foreldrene bør bli enige om fordeling av denne type kostnader ved samvær. Videre bør det gjøres klart at denne type spørsmål kan reises for forliksrådet med ankerett til tingretten dersom foreldrene ikke kommer til enighet.
Tilrådning:
F2F oppfordrer barnelovsutvalget til å vurdere spørsmålet og foreslå avklaringer i loven. Vi anbefaler at en hjemler for at nødvendige kostnader til overnatting ifm. samvær deles mellom foreldrene etter en flytting dersom foreldrene ikke klarer å bli enige på egen hånd.
