TEKST: Rune Rækken, Else Marit Inderberg og Even Stormoen
Morgenbladet har åpnet debattspaltene for en viktig diskusjon om delt bosted som barnelovens juridiske utgangspunkt. Men debattanter fremmer påstander som er uholdbare eller mindre relevante for Stortingets stillingtaken.
Geir Kjell Andersland og Peder Kjøs hevder henholdsvis 27. og 15. januar at avtalefriheten mellom foreldrene blir avviklet dersom delt bosted blir barnelovens juridiske utgangspunkt. Det er fullstendig feil. Stortinget både kan og bør vedta avtalefrihet mellom foreldrene sammen med delt bosted som barnelovens utgangspunkt. Et likeverdig utgangspunkt er et premiss for reell avtalefrihet mellom foreldrene.
Hvis Stortinget vedtar delt bosted sammen med full avtalefrihet, så kan alle foreldre selv bestemme seg for den bostedsordning og samværsfordeling de mener er best for egne barn. Foreldre kan da bestemme om barna skal bo 50/50, 60/40 eller 70/30, alt ettersom hva som er best for det enkelte barn og den reorganiserte familien. Hvis foreldrene ikke blir enige, kan saken bringes inn for retten, som bør stå fritt i sin vurdering av bostedsordning og samværsfordeling.
Andersland hevder at delt bosted som barnelovens utgangspunkt vil legge en føring om at domstolen må dømme til delt bosted også når en av foreldrene ikke ønsker det. Det er uriktig. Det følger av Stortingets ratifikasjon av FNs barnekonvensjon at dommere alltid skal la «barnets beste» være et hovedsyn i avgjørelser om barn.
Slik vil det også være om Stortinget vedtar delt bosted som barnelovens utgangspunkt. Hvis en dommer i den enkelte sak vurderer det slik at delt bosted ikke er til barnets beste, så kan det dømmes til fast bosted hos den ene forelderen. Det er usannsynlig at Stortinget vil ta inn et krav om «særlige grunner» for å dømme til fast bosted hos en av foreldrene.
I dag bestemmer norske dommere i nær 99% av alle foreldretvister at det ikke skal være delt bosted. Det er sannsynlig at norske dommere dermed treffer avgjørelser i en rekke saker som ikke er til barnets beste, siden forskning viser at det på gruppenivå er en positiv sammenheng mellom delt bosted og barns helse (se f.eks. Morgenbladets intervju 19.1 med forsker Malin Bergstrøm).
Stortinget må bidra til å endre denne uheldige rettspraksisen. Derfor er det positivt hvis Stortinget følger barnelovutvalgets anbefaling og vedtar å senke terskelen for å dømme til delt bosted ved å fjerne kravet om «særlige grunner» i §36.
Psykolog Trine Eikrem definerer som andre psykologer og forskere «delt bosted» som likt samvær (50/50). Det er noe helt annet enn delt bosted i barnelovens betydning, der «delt bosted» betyr at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet i viktige spørsmål om barnas omsorg. Synspunktene har derfor begrenset relevans for Stortingets stillingtaken til spørsmålet om delt bosted i barneloven.
Likestilte foreldre kan med avtalefrihet selv avgjøre hvor mye barnet skal bo hos hver forelder. Uansett om barna har delt bosted, eller fast bosted hos den ene, så vil barna normalt bo ganske mye hos hver av foreldrene, og barna må forholde seg til to hjem.
Ingen som støtter delt bosted som barnelovens utgangspunkt mener at dette er en bostedsordning som virker for absolutt alle, eller at det er en «magisk løsning» eller «quick fix», slik Eikrem påstår. Foreldre må samarbeide uansett hvilken bostedsordning de har, uavhengig av om barna har fast bosted hos den ene og samvær hos den andre, eller om de har delt fast bosted hos begge foreldre.
Likeverdig foreldreskap og delt bosted som barnelovens utgangspunkt skaper det beste grunnlaget for samarbeid og dialog mellom foreldrene, slik at de sammen kan finne frem til de beste ordningene for egne barn. Erfaringer fra land som har innført delt bosted som norm understøtter dette.
(Innlegget ble publisert i Morgenbladet 2.2.2023)