Samlivsbrudd er ikke en sak for barnevernet

Fylkesnemndleder Geir Kjell Andersland tar i et innlegg i BT til orde for at politikerne skal se bort fra alle de innvendingene som kom i høringsrunden etter at ”særdomstolstvalget”, som han var medlem av, avga sin innstilling i NOU 2017:8. Når tunge aktører som Domstolsadministrasjonen, Dommerforeningen og flere av landets domstoler har seriøse innvendinger mot forslagene i NOUen, er det grunn til å ta dette på alvor.

Det er uklart for Foreningen 2 Foreldre (F2F) hvilke problemer som er tenkt løst med framleggelsen av NOU 2017:8. Det er normalt å stille diagnose før en skriver ut medisin. Vi ville forvente at et forslag om strukturelle endringer i hvordan håndtere foreldretvister eller barnevernsaker i det minste hadde drøftet hvilke problemer som søkes løst med den forslåtte endringen. Dette er knapt berørt i særdomstolsutvalgets utredning. F2F er ikke den eneste høringsinstansen som har påpekt dette.

F2F vil på det sterkeste advare mot å omgjøre uenigheter i kjølvannet av samlivsbrudd til barnevernssaker. Ved foreldretvister er det oftest to ressurssterke foreldre som hver for seg er gode omsorgspersoner som kjemper om mer tid sammen med barna sine etter samlivsbrudd. I følge NOU 2017:8 har antall foreldretvister økt med 8,9 % i perioden 2009-13, da stadig færre foreldre som har vært likeverdige i samlivet er innstilt på å spille en sekundær rolle i sine barns liv når det er best for barnet å få beholde begge foreldrene som hverdagsressurser også etter at mor og far har sluttet å være kjærester. Unødige foreldretvister som skyldes at barneloven henger tiår etter samfunnsutviklingen løses ikke ved å flikke på rettsprosessen. I stedet burde fokus være på å hjelpe foreldre til å samarbeide om felles barn, f.eks. gjennom at foreldrelikeverdet består med mindre noe annet er sannsynliggjort å være til barnets beste, og gjennom bedre tilrettelagt mekling som kan hindre at foreldretvister kommer for retten.

Barneloven regulerer forholdet mellom privat parter, mellom barn og foreldre. Barnevernloven har en helt annen natur, og regulerer forholdet mellom det offentliges bistand til - eller inngripen overfor foreldre og barn. Saker etter disse to lovene har lite til felles. Dette erkjenner særdomstolsutvalget i NOU 2017:8 når de skriver at ”et relativt lite omfang tilsier at utfordringene knyttet til dobbeltsporsakene ikke i seg selv kan begrunne omfattende organisatoriske endringer”. 5,6 % av foreldretvistene og barnevernsakene som var til behandling i fylkesnemndene og tingrettene var ”dobbeltsporsaker”. F2F er enig i at det vil være klart uforholdsmessig om 5,6 % av sakene skal begrunne en totalt ny ordning for 94,4 % av sakene – hvor endringene særdomstolsutvalget foreslår ikke er relevante.

Den norske rettstradisjonen er basert på åpenhet og demokrati. F2F kan ikke innse at en forvaltningsdomstol eller en særdomstol vil øke rettssikkerheten for de involverte parter. Å opprette en særdomstol for foreldretvister eller barnevernsaker vil i større grad gi lukkede systemer med en indre justis og indre skjulte lojalitetskrav.

Skrekkeksemplet på en dårlig fungerende forvaltningsdomstol må være fylkesnemndene i barnevernsaker, som har fått høyst berettiget kritikk for å være en motpart hvor foreldrene taper nesten alle saker. Disse fylkesnemndene har tilsynelatende sine faste advokater og sakkyndige. I et slikt oppsett er det en reell risiko for at disse ”faste” advokatene og sakkyndige sjelden våger å gå mot sin oppdragsgiver, av frykt for at de i fortsettelsen ikke får flere saker fra fylkesnemndene.

At antall innkomne saker for domstolen om overprøving av tvangsvedtak, hovedsakelig i barnevernsaker, i perioden 2009-2013 har økt med hele 86,8% (jfr. NOU 2017:8) og at ca halvparten av fylkesnemndens avgjørelser om omsorgsovertakelser behandles rettslig i etterkant, viser den alvorlige tillitsbrist som etter hvert har utviklet seg i forhold til barnevernet og fylkesnemndene for barnevernsaker. Dette er en sterk indikasjon på at det ikke finnes noen grunn til å importere fylkesnemndenes metodikk til de ordinære domstolene.

Hensynet til kontradiksjon og muntlige forhandlinger med umiddelbart bevisopptak taler også mot en forvaltningsdomstol og taler for å behandle foreldretvister i de ordinære domstolene. Grunnloven, internasjonale konvensjoner som binder Norge og den alminnelige lovgivningen oppstiller også særskilte krav til behandling av saker som berører barn, gjennom krav om vektleggingen av hensynet til barnets beste. Når særdomstolsutvalget foreslår at fylkesnemndledere automatisk skal utnevnes til tingrettsdommere, noe Andersland også tar til orde for, er dette uheldig. Det må være kvalifikasjoner som avgjør hvem som skal bli dommere. Særdomstolsutvalgets forslag om at fylkesnemndledere automatisk skal utnevnes til tingrettsdommere blir strengt tatt en forvaltningsmessig innblanding i dommerutnevnelsen.

Det følger av grunnlovens § 95 at Statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet, og forslaget strider også mot domstolslovens § 55. Særdomstolsutvalgets forslag om at fylkesnemndledere automatisk skal bli tingrettsdommere må derfor vrakes.

F2F mener at hensynet til barnets beste og de forpliktelser som påhviler den norske stat gjennom FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen best ivaretas ved å tilrettelegge gjennom barnelovens materielle regler for at flere foreldretvister kan løses på mekling og at færre foreldretvister havner i rettsapparatet. I de sakene hvor det er nødvendig med rettsapparates hjelp for å løse foreldretvister bør disse løses i det ordinære domstolsapparatet. Forslaget om en særdomstol bør vrakes en gang for alle.

Jon Michal Sørensen, leder Foreningen 2 Foreldre
Rune Harald Rækken, seniorrådgiver, Foreningen 2 Foreldre