Linda Hofstad Helleland

På tomannshånd med ministeren

Ny minister, hva vil hun?

LindaHofstad Helleland (bld).PNGBarne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland vil at mor og far skal behandles som likeverdige omsorgspersoner. Fortsatt står manges holdninger i veien for det.

 

Artikkelen er skrevet av Advokat Erik Mørch og hentet fra F2Fs medlemsblad nr. 1/2018

Du har vært statsråd noen måneder. Har du noen hjertesaker?
Linda:  Barna først og fremst. Og familiene. Og at vi som politikere skal blande oss minst mulig inn i familienes hverdag. Jeg vil som Høyre-politiker at foreldrene og familiene skal ha mulighet til å ta valg for seg og sin familie ut fra at alle familier og barn er forskjellige. Det å gi valgfrihet og sikre fleksibilitet er viktig for meg, derfor ønsker jeg ikke å gå inn og styre så mye politisk. Jeg ønsker at de fleste skal kunne definere hva de ønsker å fylle livene sine med. Og så må jeg bruke mine ressurser som barne- og likestillingsminister til å hjelpe de familiene og de barna som trenger det, de som har behov for støtte. Det er utgangspunktet mitt.

Tenker du at din rolle også er å styre dette til en viss grad?
Linda:  Det er mye konflikter mellom foreldre om barn i Norge og det er ofte en respons på regelverket og hvordan domstolene fungerer. Hvis jeg kan slippe unna med ting jeg gjør, så vil jeg sannsynligvis gjøre det. Hvis jeg vet ting jeg gjør får konsekvenser, så vil jeg sannsynligvis ikke gjøre det. For eksempel det å flytte langt med barna. Hvis man da ikke automatisk får med seg barna, vil en kanskje ikke flytte. Hvis man vet man kan flytte, så gjør man kanskje det. Linda: Vi må se på barnets behov. Regjeringen må se på helheten innen området.

Er det noe som bekymrer deg?
Linda:  Det bekymrer meg at det er en økning i antall konflikter og at konfliktnivået er høyt. Det er 20 000 barn som årlig opplever mor og far går fra hverandre, og at konfliktene er spisset. Denne gruppen med barn er utsatt og sårbar. Jeg er opptatt av at vi skal hjelpe og forebygge.

Tror du at foreldre generelt har nok kunnskaper om barn? Kanskje ser ikke foreldrene at barna deres sørger ved samlivsbruddet, fordi barna ikke viser det? Mange foreldre fokuserer på egne behov og er lite fokusert på barnas behov og den andre forelderens følelser.
Linda:  Ja, vi ser jo det i faglitteraturen og forskningen at det er mange barn som ser at foreldrene er lei seg og har det vondt, da holder barna maska for ikke å bidra ytterligere til foreldrenes sorg. Derfor er det viktig å spre informasjon om vonde følelser og vanskelige ting.

Burde meklingen hatt en større informasjonsdel før meklingen begynner? For eksempel om barns følelser, hvordan opplever barn at det kommer nye partnere inn i bildet, etc.?
Linda:  Ingen tenker på separasjon eller skilsmisse den dagen man blir sammen og får barn, så det kan være behov for informasjon til foreldre i en bruddfase. De fleste er jo spesialist på sitt eget barn, men man er jo ikke spesialist når man opplever vanskelige ting, da blir det ofte for personlig.

Jeg tror mange foreldre vil sette pris på å få informasjon og kunnskap om hva en kan forvente, hvilke faser barnet ditt skal igjennom, og hva det er viktig for deg å huske på overfor barnet ditt og snakke om og forberede det på. Det tror jeg at mange foreldre vil sette pris på.

Tur-i-Gresset.PNG

Er dette noe dere kunne jobbe med overfor meklingsapparatet? Jeg har inntrykk av at meklingsapparatet ikke tar noen rolle når det gjelder informasjon, de går rett på meklingen. For de fleste mennesker blir ting lettere når de har mer kunnskaper og det blir også lettere å håndtere utfordringer på en bedre måte. Hva tenker du om det?
Linda:  Det er Bufdir som jobber med utøvelsen av meklingsordningen og det ligger i meklingsforskriften hva foreldrene skal informeres om under meklingen. Det er en stor informasjonsbit som ligger i den ene timen alle foreldrene må gå til. Men det er begrenset hvor grundig meklerne kan informere. Da må meklerne heller jobbe for å få foreldrene til å komme tilbake fordi det er flere timer som står til rådighet om foreldrene ønsker det. Dette er noe vi kan snakke med meklerne om. Vi har jo forskning, men den er ikke så ny.

Dette er et domstolsproblem, slik jeg ser det, at mange foreldre flytter langt av gårde med barna. I praksis betyr det at den andre forelderen blir en perifer person i barnas liv. Det er også en del foreldre som får veldig lite samvær eller mister samværsretten, kun fordi den andre forelderen ønsker det. Problemet er at domstolene ikke gjør noe med dette. Domstolene har reglene, så det er ikke loven som er problemet. I loven står det at hvis den ene saboterer samvær, så skal man vurdere å overføre omsorgen. Problemet er at det blir gjort i altfor liten grad. Ut fra min erfaring, er dette det største problemet med domstolen. I gamle dager var det veldig mange konflikter rundt foreldreansvar, så innførte man felles foreldreansvar som hovedregel og så forsvant så å si på timen disse konfliktene. Det er veldig sjelden foreldreansvaret kommer opp i saker for domstolen nå, før så var det tema i nesten alle saker. Jeg tenker hvis det blir mer konsekvenser av uakseptabel adferd, blir det mye mindre rettssaker om barn. Det er noe med å vite at hvis jeg gjør det og det, så aksepterer ikke samfunnet det.
Dette går også på holdningsendringer og grensesetting.

Linda:  Dette ble også diskutert i lovforslaget. Domstolene må legge vekt på barnets beste, og ikke hensynet til foreldrene.

F2F er en organisasjon som står for likeverd og at foreldrene skal være likeverdige både i samlivet og etter > eventuelt samlivsbrudd. Faktum er at det er flere og flere foreldre som velger å ha en likeverdig løsning, slik at de nå har delt bosted. Det har vært snakk om hvordan dette skal stå i loven og at det er tatt inn en ny passus om at domstolene kan idømme det. Men det er jo en særregel som ikke blir praktisert. Er du opptatt av å gjøre noe med det?
Linda:  Min forgjenger Solveig Horne la fram de endringene i barneloven og så fattet Stortinget vedtak. Vi må la de lovendringene som er foretatt få virke litt og så får vi evaluere og se på behovet for eventuelle endringer.

Ja. Men la oss si at du skal sitte mange år. Har du noen vyer rundt dette?
Linda:  Vi skal jo gå gjennom barneloven. Da ønsker vi å gå gjennom og se om vi kan gjøre noe også med de økonomiske sidene.
Mor og far skal behandles som likeverdige omsorgspersoner og det handler for meg om alt fra hvordan NAV praktiserer regelverket, til fordeling av foreldrepermisjon, uten at far får høre ”skal du ta mor sin del?”.
Vi må slutte å omtale far som en annenrangs forelder – vi må endre språket i regelverket og tenke på at både mor og far skal møtes med respekt og som likeverdige av det offentlige. Der er det fortsatt en vei å gå. Ikke minst er det viktig at vi politikere snakker om far som omsorgsperson, som en som er likeverdig med mor. Det ligger en sterk symbolverdi i språkbruken. Dette handler om å endre holdninger.

JenteMedPerlekjede.PNG

Det høres fornuftig ut. Det du beskrev der, er slik mange fedre opplever å bli møtt i meklingsapparatet. Og det er et problem fordi da mister folk tilliten til meklingen og da er det mye letter å havne i domstolene. Hvis du ikke blir hørt et sted, hva gjør man da? Hvis man får gode forklaringer og har en åpen og god dialog, vil man lettere kunne leve med det.
Linda:  I Norge har vi veldig mange gode regler. Men det handler også veldig mye om holdninger. Likestilt foreldreskap handler ikke bare om formelle rettigheter. Det handler om det reelle i hverdagen og hvordan vi ser på hverandre som foreldre og omsorgspersoner.
Når vi deler foreldrepermisjonen i tre deler, vil dette over tid være med å bidra til at far får like rettigheter og likestilles. Mitt håp er at mange fedre vil ta i bruk den kvoten som er til fri fordeling og at den ikke skal være forbeholdt mor. For når vi kommer dit at det er like mange fedre som mødre som tar i bruk denne tredjedelen av kvoten, da har vi kommet et langt stykke videre. Det skal være like naturlig for far å kunne ta ut full foreldrepermisjon, uten at han må frykte for sin karriere eller utvikling i jobben sin og at det skal være allment akseptert å gå hjem for å hente i barnehagen, være med og kjøre og hente på trening og lage middag og heller sette seg ned og jobbe på kvelden, når barna har lagt seg.
Vi må ha gode mannlige rollemodeller og sjefer som går foran og viser at de er opptatt av at også menn skal ha et godt familieliv og være gode fedre. De har like rettigheter og det må de også ha når det kommer til hverdagen på arbeidsplassene.
Men det er fortsatt en lang vei å gå når det kommer til holdninger. Jeg prøvde jo å dra opp en debatt for en stund siden og da var det mange som ble litt sure fordi de mente at alt var i skjønneste orden og at ingen sjefer diskriminerer far.
Jeg vil nå invitere partene i arbeidslivet til et samarbeid om hvordan kan vi endre mannsrollen også på arbeidsplassen, til å akseptere at det skal være mulig å være far samtidig som man gjør karriere.
Og når far er hjemme i foreldrepermisjon, må far få lov å være sjefen hjemme. Vi kvinner må forstå at vi må gi avkall på detaljstyringen – vi forventer at far stiller opp i hele barnets oppvekst og da må far også få mulighet til å ta avgjørelser på barnas vegne, uten at vi skal gå og overstyre det. Mange kvinner føler at vi vet best. At pappa ikke kler opp barna i de klærne vi ville brukt eller ikke smører på brødskiva slik som vi ville gjort, må vi akseptere. Vi må akseptere at omsorgspersoner gjør ting forskjellig. Her må mange kvinner gå i seg selv.

Det er ingen tvil om at mange gutter sliter i utdannelsessystemet. Jenter har alltid vært flinke. I høyere utdannelse i Norge i dag, er det flere jenter enn gutter. Bekymrer det deg at så mange gutter sliter i skolesystemet?
Linda:  Absolutt. Vi skal sette ned et utvalg som skal se på barn og unges oppvekstsutfordringer. Der vil likestillingsperspektivet være sentralt. Og spesielt bekymrer det meg veldig at så mange gutter dropper ut av skolen og går over i NAV-statistikken. Hvorfor er det slik? Er det fordi vi har tilrettelagt skolen fra et jenteperspektiv?
Jeg har jo gutter selv. Jeg vet at vi ikke skal forme gutter ut fra ”snill pike formatet”. Gutter må få lære på sine premisser, det tror jeg er veldig viktig.

Dette går jo ut over guttenes selvfølelse og jentenes respekt for guttene. Og da går vi kanskje over på psykisk helse.
Linda:  Ja, men det går jo begge veier. Kjønnene må ha respekt for hverandre og at vi er forskjellige og skal respekteres som dem vi er. Samtidig som en også må se på grensesetting. Hva betyr et nei? Det > går begge veier. Hvor går mine personlige > grenser?
Seksualundervisning må få en annen dimensjon enn bare å lære hva et kondom er, for det lærer barn ganske tidlig i dag gjennom alle de kanaler som er på nettet. Derfor har jeg store forhåpninger til hva et slikt utvalg som ser på barns oppvekstvilkår i et likestillingsperspektiv kan gi oss av kunnskap, slik at vi kan iverksette tiltak som vil bedre barns og ungdoms situasjon.
Ikke minst ser vi også mange utfordringer knyttet til den digitale hverdagen og at de unge legger livene sine på nettet. Der stilles det veldige krav til hvor vellykket du skal være – utseende, prestasjon, alt handler om det framfor din egenverdi som menneske og din selvfølelse.
Det er viktig å synliggjøre at en skal ha en mulighet til å klare seg selv og skape sitt eget liv og familie og en jobb, uten at en skal bli dømt for om en er vellykket eller ikke. Det er viktig for hele bærekraften til velferdssamfunnet vårt. Det er også viktig å anerkjenne praktikerne, samfunnet er helt avhengig av dem.

Avslutningsvis vil jeg takke for en fin samtale!

Selv takk!

 

Artikkelen er skrevet for F2F av Advokat Erik Mørch og hentet fra F2Fs medlemsblad nr. 1/2018
Om du er medlem kan du laste ned medlemsbladet i sin helhet
her: