Jesper Juul om mobbing

Mobbete sønn 15-åringen synes å være uten empati med dem som er svakere enn ham og trakasserer dem. Hva kan mor gjøre? Les Jesper Juul.
A-magasinet 23.05.08 

MIN YNGSTE SØNN er snart 15 år. Han har alltid vært et litt lukket, kritisk og selvhøytidelig barn med høye krav til seg selv.
I løpet av det siste halvåret har det vært to episoder der han har igangsatt mobbing og trakassering av et par medelever. Trakasseringen skjedde muntlig og på Facebook. Allerede i barnehagen var han raskt ute med å erte noen utvalgte barn. Siden fjerde klasse har han på skolen hatt ry på seg for å være en arrogant fyr med lederpotensial og gode evner. Mange elever har beundret ham for hans tøffe holdning.
De første skoleårene kjedet gutten seg mye. Det virket som om det norske skolesystemet berøvet ham for entusiasmen og motivasjonen i løpet av de første par årene på skolen. Han har alltid vært flink i idrett og alle fag, ser godt ut og har flere gode venner. Derfor forstår jeg ikke hvorfor han tramper på personer som han vet sliter allerede. Mot de voksne er han rimelig høflig og blid.
Det ser ikke ut til at sønnen min forstår at oppførselen hans sårer andre eller er i stand til å sette seg inn i andres situasjon. Det gjør meg redd. Det er tross alt snakk om barn som allerede har det tøft, noe han er kjent med. Likevel er han nødt til å gå løs på dem.
Jeg er alene om omsorgen etter å ha skilt meg fra faren, som jeg mener også er fullstendig uten empati. Hans samvær med sønnene annenhver helg er fylt med voldsfilmer, data og TV. Det er lite av kommunikasjon, ingen fritidsaktiviteter – men mye disiplin og kjeft. Siden det viktigste i farens liv er å tråkke over lik for å tjene mest mulig penger, er jeg redd for at det er denne filosofien han trer ned over hodet på barna sine annenhver helg. De gjør aldri «guttegreier» sammen, hvilket gjør meg trist på barnas vegne.
Min yngste sønn var åtte år da jeg og faren skilte oss. Jeg ser ingen synlige tegn på at han har tatt skade av skilsmissen. Den eldste gutten, som er tre år eldre, har klart seg utmerket. Han sier han forstår hvorfor jeg ikke kunne leve med faren. Gutten er en glad fyr, full av empati og meget meddelsom og åpen. Han er også blitt mobbet av eplekjekke medelever i perioder, som forøvrig gjorde lillebroren opprørt.
Jeg trodde min yngste sønn hadde lært noe etter den første episoden, siden den fikk ubehagelige konsekvenser for ham. Men seks måneder senere oppstår altså en enda mer alvorlig episode.
Spørsmålet mitt er om empati er genetisk betinget, eller er det en egenskap som kan læres og eventuelt hvordan? Er det komplekser, mangel på tilhørighet til familien (broren og jeg er meget like), savnet av en farsfigur, dårlig selvbilde eller rett og slett gener som gjør ham slik? Det å oppdage lite sjarmerende og uønskede karaktertrekk hos sitt kjære barn skaper til tider mange selvbebreidelser og ikke minst dårlig samvittighet. For det er så vanskelig å forstå og elske dette barnet.
SVAR:
Når du spør om empati er genetisk betinget, blir jeg svar skyldig. Barn er født med evnen til empati, og den utvikler (eller feilutvikler) seg biologisk. Det vil si måten synapsene i hjernen samler og forbinder seg på i kraft av de menneskelige relasjonene. Litt forenklet kan man si at de senere års hjerneforskning har besvart det gamle spørsmålet om det er arv eller miljø med et klart: «Ja, det er arv og miljø».
Erfaringen min tilsier at de fleste barn har en helt spesiell kontakt med den ene av foreldrene, som blir den barnet etterligner i sin indre og ytre adferd og lærer å forholde seg til livet av – både eksistensielt og sosialt. I familien din ser det ut til at denne kontakten eksisterer mellom deg og din eldste sønn og mellom din tidligere ektemann og den yngste. Stemmer det, setter det deg dessverre ut av spill slik at din måte å takle tilværelsen på teller minst for den yngste. Men intet tyder på at barna har et valg.
Får ikke hjelp. Det betyr ikke at din innsats som oppdrager, sparringpartner og rollemodell er uten betydning – bare at det i første omgang blir farens menneskesyn, verdier og adferd som blir dominerende. Slik du beskriver din tidligere ektemann, tyder alt på at han er godt tilfreds med seg selv. Så du kan ikke forvente noen støtte fra ham i retning av å påvirke deres sønns adferd.
Jeg har derfor ikke noe konkret råd å gi deg. Du må fortsatt stå for dine verdier, men oppgi tanken om at de alene kan forandre din yngste sønn. Hans oppvekst har vært preget av to meget forskjellige mennesker. Det er først i løpet av de neste 10–15 årene at han vil begynne å treffe bevisste valg og sette seg personlige mål. Men du kan håpe at han møter voksne menn som står for noe helt annet enn faren hans, og som kan være hans forbilder. Du besitter jo egentlig det han mangler for å komme i bedre balanse med seg selv og andre mennesker. Men inntil videre har han ikke gjort et aktivt valg av deg som rollemodell.
Trenger deg. Din kjærlighet og engasjement i livet hans er imidlertid av uvurderlig betydning for hans ikke altfor sterke selvfølelse. Og hans oppvekst ville med stor sikkerhet ha formet seg helt annerledes dersom han bare hadde hatt faren sin. Han vil i mange år fremover ha behov for ditt engasjerte motspill og ikke minst din empati. Særlig når konfrontasjonene mellom ham og omverdenen blir hyppigere og mer voldsomme, vil du med din måte å være på kunne bidra til at han ikke utvikler seg til et kynisk menneske.