Dette er nok ordninger som er mer utbygget i Norge enn i Sør-Europa, og ved samlivsbrudd går konstantstrømmen utelukkende til den som har barna registrert bosatt hos seg (oftest mor), selv om barna har inntil 50% samvær med den andre av foreldrene (oftest far).
Statistikk fra Trygdeetaten / NAV viser at i over 80% av sakene hvor foreldrene ikke bor sammen betaler far halvparten eller mer av barnets underhold gjennom barnebidrag. Far er fortsatt barnets hovedforsørger etter brudd! Det finnes en egen innkrevingssentral med godt over 100 ansatte som har som eneste oppgave å formidle penger mellom foreldre etter samlivsbrudd (hovedsakelig fra far til mor). Sett i lys av dette blir uttalelsen fra likestillings- og diskrimineringsombudet i Dagbladet direkte tendensiøs.
Det er mange år siden forskerne Espen Bratberg og Sigve Tjøtta ved stiftelsen for næringslivsforskning (SNF, nå en del av handelshøyskolen) i Bergen viste at bidrags- og stønadssystemet bringer foreldre med hovedomsorg (i det norske systemet, oftest kvinner) ut av fattigdomsgruppen, og det bringer samværsforeldre inn i fattigdomsgruppen. Å se bort fra stønads- og bidragssystemet når en ser på økonomi etter skilsmisse gir dessverre ikke riktig svar, fordi en unnlater viktige elementer.
SSB sin statistikk har også svakheter, siden samværsforeldre med samvær inntil 50% av tiden er registrert i SSBs statistikk som enslige uten barn (”foreldre uten barn”), mens den andre av foreldrene er registrert som foreldre med barn (hele tiden).
Det eneste vi klarer å lese ut av Dagbladets oppslag er at dersom man jobber deltid eller jobber i offentlig sektor, tjener man mindre enn dem som jobber i det private næringsliv eller sikter seg inn på karriere. Dette gjelder både i samliv og etter samlivsbrudd, og har som sådan ikke noe med skilsmissen å gjøre, men med valg av utdannelse og yrkesvei.